Tema for neste nummer av Filosofisk supplement er subjekt og substans. Aristoteles innførte substansbegrepet. Hos ham er substansen det som primært er – det mest virkelige blant det som finnes. Det er omstridt hva Aristoteles i grunnen regnet som substansen: formen, stoffet eller sammensetningen av disse. Derimot er det klart at substansen atskiller seg fra annet slags værende ved uavhengighet og selvstendighet: Substansen avhenger ikke av noe annet for sin eksistens, mens andre ting avhenger av den for å eksistere – vesentlig gjelder dette egenskaper, som må være egenskaper ved noe for å være. Substansbegrepet har gitt form til spørsmålet om hva som egentlig finnes: Er mennesket en substans? Er sammensatte ting substanser? Hvis sammensatte ting er substanser, når får man en sammensatt ting – når blir en ansamling ting en ny ting? Finnes det noe som ikke er sammensatt? Og hvis ikke, finnes det substanser – kan man ha substanser i en verden uten minstebestanddeler?
Subjektsbegrepet står i tett forbindelse med substansbegrepet. Når man deler setninger inn i subjekt og predikat sier man at der er ting som har egenskaper, man deler virkeligheten inn i ting og hva man kan si om dem. Aristoteles lot blant annet substans definere som det man kan si noe om, men som ikke selv kan sies om noe. Innad i språket later denne inndelingen til å være grunnleggende, men hva har det å si for metafysikken? Forholdet mellom substanser og deres egenskaper er notorisk vanskelig: Er det mulig å kvitte seg med disse bestemmelsene?
Subjektsbegrepet er videre viktig i epistemologi og bevissthetsfilosofi. For førstnevnte peker det ut forholdet mellom den enkelte tenker og den omkringværende verden; siden Descartes har det vært en sterk tendens til å ta utgangspunkt i subjektets erkjennelsesevner og -muligheter. Imidlertid mener mange at den kartesianske stien uavvendelig fører til skeptisisme. En måte å fri seg fra skeptisismen på er å starte med verden, og finne subjektet og dets forestilling om verden først i andre rekke. Dette er epistemologisk eksternalisme; å gå den motsatte veien er internalisme. For bevissthetsfilosofien er subjektsbegrepet relevant for så vidt som det innbefatter forholdet mellom bevissthet og bevissthetsgjenstand – tankeakten og tankens gjenstand. Hvilken rolle representasjoner spiller i sinnets oppbygning er et viktig spørsmål: Har enhver tanke et innhold som i siste instans må være gitt ved noe annet enn sinnet selv?
Har du en ferdig tekst, en interessant idé til en tekst, en skisse som du kan arbeide videre med, et tidligere arbeid som du kan omarbeide, et forslag til intervju eller anmeldelse du kan gjøre, ser vi gjerne at du sender inn bidraget ditt til neste nummer av Filosofisk supplement.
Send oss gjerne en e-post og fortell oss hva du tenker: redaksjon@filosofisksupplement.no
Frist for innsending av tekster, utkast eller ideer er 19. mars.
Du vil få grundig tilbakemelding fra redaksjonen og hjelp til å arbeide videre med teksten.
